Død over Amerika! Død over Israel!

kronikk

For hevn og for vern

25. July 2016

For hevn og for vernNoen få byråkrater fra Oslo-regimet måtte bøte med livet den 22. juli 2011, men dessverre ikke tilstrekkelig mange til at Norge kunne få gjennomført et regimeskifte, skriver tidligere redaktør Ingar Holst. Facsimile: Juristkontakt 2011-6.


Av Ingar Holst, tidligere redaktør av Taliban Norge og hatefullt rasshøl.


Skrevet natt til 22. juli 2016.


Imorgen er det Arbeiderpartidagen, dagen da vi skal minnes ofrene for Arbeiderpartiets overgrep. Det verste av alle Arbeiderpartiets overgrep ble begått mot den libyske nasjon sommeren 2011. Rundt regnet 80.000 libyere ble drept i bomberegnet, og de fleste bombene ble sluppet fra norske F-16. Imorgen vil norske midtstrømsmedia utelukkende fokusere på de nærmere åtti som ble drept under aksjonen mot Arbeiderpartiet for fem år siden.

Selv er jeg ambivalent overfor Anders Behring Breiviks aksjon. Det er galt å rette våpen mot mindreårige. Det er svært galt. Absolutt galt. Intet kan være mer galt. Alle mindreårige er uskyldige. Aksjonen mot regjeringskvartalet ser jeg derimot på som legitim. Dessverre ble den gjennomført i fellesferien og altfor få byråkrater omkom. Hadde en tilsvarende sprengladning vært detonert på samme sted i ordinær arbeidstid, hadde i beste fall flere hundre byråkrater fra Oslo-regimet omkommet. Norge kunne med ett slag ha tatt et avgjørende skritt i retning av regimeskifte.

Anders Behring Breivik har i fengselet forlatt den kristne og jødiske ideologi han var under inflydelse av for fem år siden. Han har nå erklært troskap til den opprinnelige norrøne ideologien. Breivik begikk mange ideologiske feilvurderinger for fem år siden, og de to største av disse feilvurderingene var støtten til kristendommen og til sionismen. I tiden som fengslet har han erkjent og korrigert disse to største feilvurderingene, noe som gjør det lettere for meg personlig å akseptere ham ideologisk.

Breivik er den første av forhåpentligvis flere som vil gripe til våpen mot Arbeiderpartiet, for hevn og for vern, fordi, som psykolog Kai Krogh har uttalt: Det finnes gjerninger man kan nekte å tilgi. Mange av de politiske vedtak som har sitt utspring i Arbeiderpartiets bunnløse ondskap hører åpenbart til denne kategorien. Ulempen ved at samfunnet styres så nepotisk og despotisk som det norske sosialdemokratiet styres idag, er at når motreaksjonen først kommer, så kommer den ikke nødvendigvis på en slik måte, eller fra en slik kant, eller med de begrunnelser vi helst skulle ønske. Samfunnet som Arbeiderpartiet har skapt er en trykkoker, som inneholder en stor mengde ukjente variable, x, y og z. Når hengslene som holder lokket på plass brister, kommer disse variablene ut med stor kraft og i retninger ingen kan beregne. Uskyldige på Utøya ble rammet den 22. juli og uskyldige vil bli rammet i kampene mot Arbeiderpartiet som vil måtte komme i fremtiden.

Imorgen, på Arbeiderpartidagen, skal hver og en av oss få anledning til å vitne om våre historier og til å minnes våre uskyldige.

Jeg vil hvert år den 22. juli tenke på det mennesket som står meg nærmest, min uendelig kjære Mette. Arbeiderpartiet forsøkte så godt de kunne å drepe henne. Ikke med kuler, men med en skattereform, forfattet bak et skrivebord.

Da jeg sommeren 2010 ved flere anledninger ringte Finansdepartementets Skattelovavdeling og fortalte at Mette var bevisstløs på grunn av hypoglykemi efterat vi ikke hadde spist på ti dager, turte ingen av juristene å presentere seg ved navn. Jeg ringte så omigjen og bad om å få snakke med lovrådgiver Johanne Rian. Det fikk jeg. Slik kunne jeg vite hvem jeg snakket med. Da Johanne Rian ble fortalt at Mette var bevisstløs, da humret hun. Hun godtet seg.

For riktig å drive det inn med skrutrekker, spurte Überskattejuristtroppenführer Johanne Rian om jeg ikke kunne selge noen aksjer. Har ingen, svarte jeg. Du har ingen obligasjoner, da, spurte Johanne Rian smørblidt. Livspoliser? Feriebolig ved sjøen? På fjellet? Har du en bil stående som du ikke bruker? Hun nevnte mer enn ti ting. Med humrende pauser mellom hver. Johanne Rian både nøt og utnyttet situasjonen og tok seg god tid til å gå gjennnom alt hun måtte forstå jeg bare kunne svare nei til.

Mette overlevde, takket være hjelp fra høyesterettsadvokat John Christian Elden, men hun pådrog seg hjerneskade. Efter flere sykehusinnleggelser og flere kirurgiske inngrep i hjernen er Mette idag hjemme, men avhengig av medisiner for resten av livet, og totalt avhengig av andre mennesker, ute av stand til å fullføre studiene eller å arbeide.

For Arbeiderpartiet var dette en seier, det var derfor jurist Johanne Rian humret så godt overfor meg i telefonen. Dette var Arbeiderpartiets seier over Mette, en jente på noen og tyve, kinesisk statsborger. Arbeiderpartiet seiret over mange små barn på enda mer groteske måter.



I sum er det alle disse seierene som vil ødelegge oss, som vil avstumpe oss og som til slutt vil oppløse Norge som nasjon. At en jentunge i et fremmed land langt fra Norge invalidiseres og ødelegges for livet er for Arbeiderpartiet altså “rettferdighet”. På samme måte var utslettelsen av den libyske nasjon for Arbeiderpartiet “frigjøring”. Støtten som Norge gir til de voldelige kuppmakerne i Kiev er for Arbeiderpartiet “demokrati”. Ikke få av skattebetalernes penger har UD uten å spørre donert til stiftelsen eiet av krigsforbryteren Hillary Clinton, og gud vet hvilken merkelapp, hvilket substantiv, som tjente som begrunnelse for dette.

Det er ikke når de væpnede bandene rykker inn i gatene og tar over at Norge som nasjon har kollapset. Norge som nasjon kollapset da vi mistet begrepene våre. Da sort ble til hvitt. Da natt ble til dag. Da det onde ble fremstilt som det gode, og da mord, lemlestelse og overgrep ble til frigjøring, demokrati og rettferdighet.

For meg er det skattepolitikken som symboliserer Arbeiderpartiets råskap og inhumanisme. For Breivik er det innvandringen. For libyerne er det bombene. I Syria ble for to dager siden en 12 år gammel gutt halshugget av en gerilja som Arbeiderpartiet støtter. Samtidig blir offentliggjøring av Arbeiderpartiets forbrytelser nå stemplet som “hatefulle ytringer” og jeg er idag blitt kalt et “hatefullt rasshøl” av den fallerte pornoskuespilleren Didrik Søderlind, som er ansatt som rådgiver (sic!) i Human-Etisk Forbund. Denne tittelen skal jeg bære med hevet hode.