Død over Amerika! Død over Israel!

kronikk

Svar til Chris Rynning

Svar til Chris RynningLandsforræderen Liu Xiaobo fikk Nobels Fredspris av Den norske regjering i 2010.

Styreformann Chris Rynning ved det norske handelskammeret i Beijing mener Norge må si unnskyld til Kina for den skandaløse Nobelpris- tildelingen til Liu Xiaobo i 2010. Tidligere redaktør av nettavisen Taliban Norge svarer her Chris Rynning og sier at en unnskyldning er på sin plass, men at bare en unnskyldning ikke er nok: hele tankesettet til det offisielle Norge må skiftes ut om vi skal unngå lignende skandaler i fremtiden.

Styreformann Chris Rynning efterlyser en unnskyldning til Kina i et oppslag i Dagens Næringsliv idag. En unnskyldning for den skandaløse Nobelpristildelingen til Liu Xiaobo i 2010 ville være på sin plass, ja, men vil det være nok?

Det er en skandale at Norge går glipp av kjempemulighetene i Kina. Vi må bare si unnskyld til Kina, før hele toget har gått for å bli med på den formidable veksten landet fremdeles står foran.

- Chris Rynning



Er det prisen til Liu Xiaobo som er problemet?


Er det slik at hadde bare Norge ikke tildelt Nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010, så ville alt vært fryd og gammen?

Om vi bare avgrenser oss til Nobels Fredspris, så har den samme Jagland, som gjør at uttrykket “elefant i porselensbutikk” blekner i sammenligning og ikke lenger strekker til, også gitt Nobels Fredspris til Obama i 2009 (før Obama hadde rukket å bombe noen som helst), og til EU i 2012, efterat sentrale EU-land som Italia med liv og lyst hadde deltatt i folkemordet i Libya året før. Disse prisene er minst like skandaløse.



Er det personen Jagland som er problemet?


Er det da slik at det er personen Jagland som er problemet? Nå som Jagland er trygt plassert på en armlengdes avstand i Strasbourg, er vi ikke da sikret mot denne type fremferd i fremtiden? Selvfølgelig ikke. Det er ikke tatt noen forholdsregler som helst for å sikre at samrøret mellom den norske nomenklaturaen og stolleken og svingdørsdansen mellom offentlige og private verv de hele tiden deltar i vil føre til en lignende pris i fremtiden. Den nåværende formannen i Nobelkomitéen Kaci Kullmann Five har jo uttalt at hun støtter pristildelingen til landsforræderen Liu Xiaobo. For Nobelkomitéens vedkommende ser vi altså at det ikke hjalp bare å skifte ut personen Jagland og at problemet fremdeles ligger og syder og bobler like under overflaten: Norge er overhodet ikke sikret mot lignende skandaler i fremtiden med Kaci Kullmann Five ved roret. Utenriksdepartementets kommentar til Dagens Nærlingsliv viser også med all mulig tydelighet at det i den leiren ikke er tatt noen lærdom av Liu Xiaobo-saken:

Nobelkomiteen er uavhengig av Regjeringen. Utover det har vi ikke noe å legge til.

- Utenriksdepartementets kommunikasjonsenhet

Om man skulle ta Utenriksdepartementet på alvor, finnes det ikke noe problem, fordi Nobelkomitéen offisielt er uavhengig av regjeringen. Vi vet jo at dette er løgn.

Kjære Chris Rynning, det er ikke Nobelpristildelingen til Liu Xiaobo som er problemet. Dette er bare ett av flere symptomer på at noe er fundamentalt galt.



Er det nomenklaturaen som er problemet?


Er det så samrøret, svingdørsgangen og stolleken som den norske nomenklaturaen engasjerer seg i når de beveger seg mellom den offentlige og den halvoffentlige sfære, som bavianer som bruker lianer i jungelen som fremkomstmiddel, som er problemet? En stortingsrepresentant er en statssekretær er en forskningsleder er en kulturredaktør er en ambassadør. Slik er det jo i alle land. Jo, nesten. Dette er vanskelig å endre på.

Hovedproblemet er ikke at Norge har en nomenklatura per se. Nomenklaturaen vil alltid oppføre seg slik. Mennesker med utvilsom hårdkokt kompetanse vil alltid ha en jobb. Statsbudsjettets årlige irrganger inneholder derimot et vell av muligheter for den halvstuderte gruppen av mennesker hvis største kompetanse er deres sosiale nettverk og evnen de har til å avpasse sine ytringer til det politisk korrekte: UD, NORAD, avisredaksjonene og de politiske partier er rene magneter for enhver med Bachelor i U-landsstudier fra Høgskolen i Nordfjordeid, semesteremne i spansk og praksis fra Norsk Folkehjelps LHBT-program i Ytre Zamuganda: Heller du honning utover parketten, får du termitter. En nomenklatura vil Norge alltid ha og dette er det også fint lite å gjøre med. Hovedproblemet, som fredspristildelingen til Liu Xiaobo illustrerer til fulle, er verdiene, synspunktene og målestokkene for det politisk korrekte som vi finner innenfor dagens norske nomenklatura. Det er dette vi må gjøre noe med. Hva går disse verdiene, synspunktene og den politisk korrekte agenda innenfor den norske nomenklaturaen ut på?



Norge vet best


I Norge forekommer det per definisjon ingen brudd på menneskerettighetene og Norge er derfor den mest naturlige kandidat, ja faktisk den eneste rette kandidaten, til stillingen som overlærer overfor andre tilbakeliggende land langt unna Nordvesteuropa, som ikke vet bedre stakkars, og som er brutale og korrupte og som fengsler dissidenter og uavhengige journalister og diktere og kunstnere og homofile.

Forsøk å lære deg avsnittet over utenat. Kan du gjenta det med lukkede øyne, kan du få jobb nesten hvor som helst i statsadministrasjonen. Norges iver efter å gjenoppta menneskerettighetsdialogen med Kina er en konsekvens av dette synet. Husk at dialog her ikke betyr dialog, men monolog. Norge har aldri hatt det synspunkt at Kina (eller noe annet land) kan lære Norge noe som helst om menneskerettigheter, på tross av at Kina ligger milevis foran Norge på områder som helsevesen, samferdsel, personvern, kriminalitetsforebyggelse, boligbygging, skattepolitikk og sysselsetting.



Intervensjonisme


En konsekvens av at Norge vet best er intervensjonismen. Når Norge vet best, er det vår plikt å fortelle andre tilbakeliggende land om hvordan ting skal være og gjøres. Enkelte ganger vil ikke disse andre landene høre på Norge. Hva skal Norge gjøre da?

Da kan det hende Norge må gi penger til organisasjoner i disse stakkars tilbakeliggende landene som arbeider for at disse stakkars tilbakeliggende landene skal bli mer som Norge. Norges gave på 100 millioner kroner til De Grønne i Ungarn er et case in point:

Noen ganger hjelper det ikke å sende penger. Når 99% av alle afghanere ønsker seg Sharia som styresett, da har Norge kun ett å gjøre: sende soldater og bombefly. At Norge da var med på å fjerne fra makten den eneste politiske grupperingen som hadde maktet å gjøre noe med Afghanistans opiumproduksjon, fikk man heller leve med.

Når Libya hadde vært styrt fredelig under Gaddafi siden 1969, og i 2010 hadde oppnådd den høyeste HDI i Afrika, da var det åpenbart at noe måtte gjøres. Norske F16 tok av fra baser i Italia og sørget for at Gaddafi ble erstattet av den Islamske Stat. I sannhet et stort fremskritt fredsprisnasjonen Norge verdig.



Konklusjon


Kjære Chris Rynning, som du ser er Nobelprisutdelingen i 2010 et bitte lite problem i den store sammenhengen. Vi må ta et oppgjør med ideologien som er enerådende innen den norske nomenklaturaen før vi kan si at det er gjort noe med selve hovedproblemet. Å be Kina om unnskyldning hjelper ikke i den store sammenhengen. Det vil komme andre og lignende utfordinger senere. Vi må be Kina om unnskyldning, ja, men vi må også gjøre mye, mye mer. Nobelskandalen i 2010 har bare avdekket en liten flik av et enormt problem. Her har vi en jobb å gjøre, Rynning.