Død over Amerika! Død over Israel!

kronikk

όχι!

όχι!

La gå at ingen vet hvordan man egentlig melder seg ut av euroen, hovedsaken er at fellesvalutaen virker mot det problemet den var tenkt å løse. Hvilket problem var det euroen var ment som botemiddel mot igjen? Jo, et velfungerende europeisk valuta- og finanssystem. Virker euroen mot dette problemet? Svaret er et rungende ja – det er jo borte. Hvorfor er grekerne så fortvilet da, da?


Euroen er det beste eksempelet hittil på at en dromedar er en hest tegnet av en komite. I de mest spinnville hildringene til den delen av eurokratklassen som var minst påvirket av tyngdekraften var fellesvalutaen ment å være det første steget mot en total integrering av Europas mange motsetningsfylte kulturer i en stat. Napoleon og Hitler hadde riktignok tenkt tanken før, men nå skulle den endelig virkeliggjøres: Ein Volk, Ein Reich, Ein Euro.


De frie flytheter

De fire friheter skulle akkompagneres av de frie flytheter: Alle Romanias signøynere, alle Albanias voldsmenn og alle Litauens svindlere skulle nå flyte fritt over hele Europa. Til gjengjeld skulle eurosedlene RFID-merkes slik at alle transaksjoner ville bli sporskattbare. På sikt skulle kontanter strengt tatt avskaffes og de gammeldagse seddelpressene erstattes av kvantitative lettelser I, II, III og IV. I den digitale tidsalder hadde Goldman Sachs endelig funnet en måte å løse bankvesenets grunnproblem på: Uten gullstandard og med computerbaserte pengetrykkerier kunne bankierene bare endre sifrene på saldoen straks de ble “too big to fail”. Den finansielle versjonen av å tukle med kilometertelleren var funnet opp.


Utenforlandene smittes

Finansieringen av eurokratklassen ville være sikret til evig tid. Bare utenforlandene Island, Norge, Sveits og Liechtenstein holdt stand mot hildringen, men ikke helt: Når pesten rammer alle naboene, vet den kloke at egen skjebne er beseglet: fe døyr, frender døyr og EØS-avtalen. Sveits måtte bøye seg for Europa og gi Europas skattebyråkrater fullt innsyn i alle konti. Norge avskaffet i realiteten folkestyret og innførte EUs samlede lovverk gjennom voteringer hver søndag formiddag, før to tredjedeler av stortingsrepresentantene hadde stått opp og fått lest Grunnlovens paragraf 931. Bare Island klarte seg gjennom krisene, men ingen skjønte egentlig hvordan, islendingene hadde jo beholdt sin egen valuta, som kunne svinge fritt opp og ned. Fullstendig ulogisk og u-europeisk, men som alle vet er velstand guds straff for den som tror på markedskreftene.


Hvem betaler gildet?

Det spiller ingen rolle for Mario Draghi, Christine Lagarde og resten av eurokratene om det europeiske eksperiment lykkes eller ei. Suksess måles i antall arbeidsplasser, fortrinnsvis i Brussel og Strasbourg. Nomenklaturaen har alltid ansatt hverandre, og som Torbjørn Jagland viste oss, er skatt et problem eurokratklassen ikke behøver å bekymre seg om. Hvem betaler så de ufattelige økonomiske og menneskelige omkostningene det europeiske eksperimentet medfører? Hvem er det som ikke kan streike eller som med minst sannsynlighet vil kunne fylle gatene med sorte hetter og brannbomber? Jo, pensjonistene. Det er alltid safe å sende regningen til pensjonistene. Nå er det de greske pensjonistenes tur.


όχι!

Det er mitt håp at det greske folk i dag sier et rungende nei til Brussel. Ikke fordi konsekvensene av et nei vil være særlig bedre enn av et ja, heller ikke fordi det er helt klart om tilbudet det stemmes over fremdeles ligger på bordet når stemmene er talt, men fordi ordet “nei” er det beste svaret på vandalisme og utpressing.


Fotnoter

  1. I den nåværende Grunnloven §115.